<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

      Kapittel 4: BAKHOLD

«Anita!» ropte Joe, og løp mot henne i full fart inn foran pickupens kjørebane. Han hadde bare et øyeblikk på å bestemme seg. Om han stupte fremover så lang han var, kunne han kanskje dytte Anita ut av veien i tide. Om han selv rakk å komme seg ut av veien tidsnok, hadde han ikke tid til å bekymre seg over.
      Det virket som om tiden sto stille idet bilen nærmet seg meter for meter. Ett steg til, og Joe ville møte sin skjebne.
      Så, som et mirakel, svingte pickupen brått til side og sneiet Anitas kropp med noen centimeteres avstand.
      Frank, Joe og Anita så fortumlet på at pickupen kjørte 50 meter videre, stoppet med et skrik, snudde, og kom tilbake mot dem i full hastighet. Denne gangen hoppet de imidlertid enkelt ut av veien mens pickupen ga gass og forsvant i den retningen den hadde kommet fra.
      «Jeg trodde jeg skulle dø!» gispet Anita, og holdt hendene tett rundt sitt eget hode. «Jeg vet at det var dumt av meg å løpe ut i veien, men jeg var sikker på at det var bestefars bil.»
      «Uansett hvem det var, var han overrasket over å se noen på denne veien til denne tiden,» sa Joe. «Siden det ikke finnes noe annet her ute, må de ha vært på vei til stedet til bestefaren din.»
      «Så spørsmålet er: Hvem var det, og hva ønsket de?» sa Frank.
      «Og når vil de komme tilbake?» la Anita til. «Jeg er ikke sikker på om jeg ønsker svaret på det.»
      Det ble en lang og nervepirrende ferd tilbake til motellet. De holdt seg hele tiden nær grøftekanten, klare til å hoppe ut i skogen dersom trucken dukket opp på nytt. Frank og Joe forsøkte å holde samtalen gående, for å holde humøret oppe, og ta motellet endelig kom til syne pustet alle tre ut av lettelse.
      Klokken viste fem minutter på midnatt da de gikk inn i resepsjonen. Det var ingen bak desken, men da Anita ringte på en bjelle dukket resepsjonisten øyeblikkelig opp. Så fort han ga henne nøkkelen, tok hun bagen sin og gikk bortover gangen.
      «God natt, gutter,» sa hun til dem. «Jeg skal ikke si det har vært en morsom kveld, men den kunne endt langt verre om ikke dere dukket opp.»
      «For en dag,» sa Joe idet han og Frank var vel inne på sitt eget rom. «Og for en jente,» la han lavt til.
      Frank overhørte ham. Han skjønte hva broren tenkte på. «Hun er modig,» sa han, og skrudde av lyset, «men er hun ikke litt gammel for deg? Og hva med Iola?»
      Joe lot være å svare på Franks spørsmål om Iola, jenta han traff hjemme i Bayport. I stedet lå han våken i mørket og tenkte på Anita. Hun var virkelig modig. Men hun hadde noe annet også. Han tenkte fortsatt på de varme øynene hennes og det lange, brune håret da han sovnet.

Neste morgen våknet Frank og Joe tidlig, og banket på døren til Anitas rom. De måtte banke flere ganger før hun åpnet for dem. Hun gned seg i øynene, og det virket som om hun ikke hadde sovet særlig godt.
      De ringte en mekaniker for å få ham til å se på de ødelagte dekkene på Anitas Jeep. Deretter satte de seg ned på kaféen ved siden av hotellet for en rask frokost, mens de ventet på at bergingsbilen skulle dukke opp.
      25 minutter senere parkerte en stor lastebil foran inngangen til motellet. Føreren, en flintskallet kar med navnet «Tex» skrevet på t-skjorta, åpnet døren for dem.
      Politibilen var tilbake på samme sted som dagen før, ved grusveien inn til Manns eiendom. Fra passasjersetet i lastebilen gjenkjente Frank og Joe politimannen de hadde støtet på dagen i forveien.
      «Som jeg fortalte dere i går, er ikke Mann her,» sa politimannen. «Dette er privat eiendom, så jeg må be dere om å komme tilbake en annen gang.»
      Anita lente seg over Frank og Joe og stakk hodet sitt ut av vinduet. «Jeg er Alvin Manns barnebarn,» sa hun. «Jeg har tillatelse til å bruke traileren hans når jeg vil.»
      Politimannen begynte å protestere, men Anita holdt opp hånden sin. «Hvor var du da noen skar opp dekkene på Jeepen min i går kveld? Vi måtte gå tilbake til hovedveien og ble nesten påkjørt av en pickup. Kanskje du hadde lagt merke til det, om du ikke var så opptatt med å arrestere bestefaren min? Nå vil jeg gjerne hente Jeepen min, om du ikke har noe imot det,» sa hun. «Om du har problemer med det, inkluderer jeg gjerne navnet ditt i rapporten jeg leverer på politistasjonen etterpå.»
      Politimannen flyttet bilen sin og vinket dem gjennom uten et ord.
      «Godt levert, Anita,» sa Joe, tydelig imponert over opptredenen hennes. «Jeg visste ikke at reklameproduksjon krevde overtalelseskunster som det der.»
      Anita smilte. «Vanligvis lønner det seg å være snill. Trikset er å vite når du ikke kan være det.»
      Mens de flyttet Jeepen over på planet på lastebilen, plukket Frank opp noe fra bakken ved siden av traileren. «Kjenner du igjen denne fyrstikkesken?» spurte han, og ga den til Anita. «Den er fra et sted som kalles Rock Bottom.»
      «Jeg kjenner til det stedet,» sa Anita. «Det er en ganske lurvete klubb i Vilano Beach. Bestefar ville aldri dratt dit.» Hun tenkte seg om et øyeblikk. «Jeg vedder på at det er Burt Sculley som har mistet den.»
      «Du nevnte ham i går,» sa Frank. «Hvem var det igjen?»
      «Han jobbet som assistent på bestefars båt i omtrent seks måneder. Jeg har aldri møtt ham, men snakket med ham på telefon en gang. Han sa at han ville ta meg med på Rock Bottom dersom jeg noen gang ville komme til byen. Utenom det vet jeg bare at han er fra Australia. Jeg vet ikke hvor han bor, og han finnes ikke i telefonkatalogen. Jeg har sett etter.»
      «Kanskje vi skulle forsøke på klubben,» foreslo Joe.
      «God idé,» sa Frank.
      Det tok to timer å få Jeepen reparert. Anita betalte mekanikeren og kastet et blikk på klokken sin. «Den er halv elleve,» sa hun. «Vi må dra ned til politistasjonen, men før det vil jeg dra innom huset mitt i Jacksonville. Det er over en time herfra, og jeg vil være der før postmannen kommer.»
      «Er det fordi du venter på den nye, nedleggbare lenestolen du har bestilt eller tar du alltid posten din så alvorlig?» spurte Joe.
      «På telefonen sa bestefar at han hadde sendt meg en viktig pakke,» sa Anita og ignorerte Joes spøk. «I går hadde den ikke kommet ennå. Den kan komme i dag. Hvis den gjør det, vil jeg være der.»
      «Jeg vedder på at han sendte pakken rett etter at han hadde snakket med oss,» sa Frank. «Han la på like før klokka fem fordi han sa han måtte rekke innom postkontoret før det stengte.»
      «Vi drar med deg til Jacksonville,» tilbød Joe. «Du sa at noen holdt øye med hjemmet ditt. Du kan trenge noen til å beskytte deg.»
      «Takk, gutter,» sa Anita. «Mens vi er i Jacksonville kan vi besøke Waldo Payne, bestefars tidligere forretningspartner,» la hun til mens hun styrte Jeepen inn mot motorveien. «Hvis noen vet hvor bestefar kan være, så er det han.»       Litt over en time senere svingte hun Jeepen inn foran huset som hun leide i Jacksonville. Det lå i et nabolag som besto av små hjem, bygget tett på hverandre mellom tykke, lave trær.
      «Baloo!» ropte Anita idet labradoren hennes hoppet opp og slikket henne i fjeset. «Jeg har savnet deg også!»
      Posten hadde ikke kommet enda, så Anita satte seg ned på verandaen og ventet. Frank og Joe fikk en følelse av at hun ville være alene, så de ble værende inne i huset.
      Kvarteret senere var Frank og Joe ute i hagen og lekte med Baloo da de hørte Anita rope. De løp til verandaen, der jenta sto med grepet om en postpakke.
      «Det er fra bestefaren min!» Anita rev opp papiret og dro frem en fillete, brun skinnbok. «Det er dagboken hans,» forklarte hun, mens hun holdt den tunge boken som om det var en kostbar antikvitet. «Han har aldri latt noen lese den.»
      Forsiktig la hun boken ned, sjekket pakken igjen, og dro frem et stykke papir. Hun leste det stille, før hun ga det til Joe.

      «Min kjære Anita:
      Du må vite at du betyr alt for meg.»

Joe stoppet å lese – han følte ikke at dette angikk ham – men Anita ga tegn til at han skulle lese videre. «Les siste setning,» ba hun ham.

      «Dagboken forklarer alt. Selv om det er lenge siden, skulle du kunne huske stedet slik jeg beskriver det.»

Joe ga papirstykket til Frank, som leste det raskt og ga det tilbake til Anita. «Hvilket sted er det han snakker om?» spurte Frank.
      Anita brettet lappen forsiktig sammen og la det ned i lommen. «Jeg antar vi må lese i dagboken for å finne ut av det.»
      Plutselig lød en høyt brak fra innsiden av huset. Frank løp inn og la merke til at noen hadde kastet en stein gjennom vinduet. Glassbiter lå dekket over gulvet.
      «Jeg ser etter Baloo ute i hagen på baksiden,» ropte Frank til Joe. «Du ser etter at alt er ok på forsiden.»
      Frank løp gjennom kjøkkenet og ut bakdøren. I hagen sto hunden og klorte desperat på porten, og forsøkte å grave seg gjennom den. «Hei, gutt, ta det rolig,» sa Frank og åpnet porten. Hunden fortsatte å hyle.
      Så hørte Frank Anita skrike.
      Han snudde rundt og løp mot forsiden av huset. Han rundet hjørnet og så en svær mann dra Anita mot den åpne døren på liten, blå bil. Anita kjempet og sparket imot.
      «Anita!» ropte Frank, og begynte å løpe mot henne. I sidesynet så han Joe ligge på verandaen. Broren rørte seg ikke.
      Frank hadde bare noen tideler på seg på å ta et valg. Han håpet Joe ville tilgi ham, og løp over gresset, svingte neven, og serverte et solid slag i nakken til Anitas angriper. Den svære mannen dyttet Anita i bakken og snudde seg rundt, tilsynelatende uberørt av Franks slag.
      Da kjente Frank at noe hardt traff ham i ribbeina. Smerten for gjennom kroppen hans, og styrken slo ham ut av balanse. Han noterte seg en bevegelse helt i kanten av synet mens han falt, og rullet seg til siden da han traff bakken.
      Øyeblikket etterpå så han et balltre som smalt på plassen der han akkurat hadde stått. Frank så opp og fikk øye på en muskuløs mann med bart som sto og stirret på ham, med balltreet fortsatt svingende fra side til side.
      I mellomtiden hadde den svære mannen tatt tak i Anita igjen. «La meg gå!» hørte Frank henne hyle, mens mannen fikk henne inn i bilen med et siste, kraftig dytt.
      «Kom igjen, Carlos! Vi har henne!» ropte mannen til kompanjongen sin.
      «Bare et siste slag,» sa Carlos kaldt, fortsatt stående over Frank. Han løftet balltreet på nytt, klar til å slå løs mot Franks ansikt.

<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>