<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

      Kapittel 6: EN HÅND I HAVET

Alvin Manns båt hadde sunket! Joe fant ingen ord som passet da han så tårene i Anitas øyne. Han skulle ønske han kunne rense panikken fra ansiktet hennes, men akkurat nå visste han ikke hva han kunne si.
      «Jeg trodde virkelig han ville dukke opp med båten sin igjen,» hvisket Anita, «og at alt ville være greit.»
      «Bestefaren din kan fortsatt være i live,» sa Frank. «Alle er enige om at han er en tøff kar.»
      «Frank har rett,» sa Joe. «Vi vet ikke om han var om bord da båten sank. Han kan fortsatt være i live og trenge vår hjelp.»
      Anita trakk pusten dypt. «Dere har rett, gutter,» sa hun. «Det står for mye på spill til å gi opp nå.»
      «Vet de hvordan det skjedde?» spurte Frank.
      «Motoren tok fyr,» svarte Anita. «De tror det skjedde for flere dager siden, antakelig den natten han forsvant.»
      «Vi kan dykke ned til vraket selv,» foreslo Joe.
      «God idé,» sa Anita, som plutselig var full av pågangsmot igjen. «Det er den eneste måten vi kan finne ut hva som har skjedd. Da finner vi ut om bestefar var om bord på båten da den sank.» Det siste sa hun med hviskende stemme.
      «Jeg vet om noen som kan hjelpe oss,» la hun til. «En gammel venn av meg driver en dykkersjappe her i byen. Vi pleide å tilbringe somrene sammen da vi vokste opp. Det er lenge siden, men jeg tror hun husker meg.»
      Klokken var nesten seks på ettermiddagen, men de gikk tilbake til Jeepen og håpet at de rakk innom dykkerbutikken før den stengte. Butikken, Grove's Aquatic, lå like ved Ponce de Leon Boulevard, ikke langt fra Bransons marina.
      En ung kvinne låste igjen kassaapparatet da de gikk inn døren. «Beklager, men jeg holder på å stenge,» sa hun uten å kikke opp.
      Anita la hånden sin på hoften hennes. «Men Gwendolyn Cates, er det en passende måte å hilse en gammel venn på?»
      Den unge kvinnen så opp fra apparatet. «Neester, er det virkelig deg?»
      Gwendolyn var gjennomsnittlig høy, godt trent, og med en solbrun hudfarge. Frank ble slått av både det lange, mørke håret hennes og av den unge kvinnes aksent, som hørtes ut som om den var fra Virginia.
      «Jeg skal love deg at det er meg,» svarte Anita. «Frank og Joe Hardy, hils på Gwendolyn Cates. Du styrer fortsatt med denne dykkersjappa, gjør du, Gwen?»
      «Gjett om.» Gwen himlet med øynene. «Det føles som om jeg har levd hele livet mitt her nede. Herr Groves eier butikken, men han lar meg gjøre akkurat hva jeg vil med den.»
      Gwen så nærmere på Anita. «Har du det bra? Det ser ikke sånn ut.»
      «Jeg må be deg om en tjeneste,» svarte Anita henne. Hun forklarte raskt situasjonen for Gwen, og om planene deres om å dykke ned til vraket av bestefarens båt.
      «Stakkars deg, du må være syk av bekymring,» sa Gwen. «Selvfølgelig vil jeg hjelpe til. Men å dykke ned til vraket på denne tiden av året er ikke enkelt. Været har ikke vært bra i det siste.»
      «Det har vært mye regn,» innrømte Anita.
      «Jeg tenker ikke på regnet,» sa Gwen. «Du vet like godt som meg at det er slutten på orkansesongen. Heldigvis har de ikke meldt uvær de neste dagene. Vi kan kanskje prøve oss i morgen tidlig.»
      Frank, Joe og Anita ble enige om å komme tilbake tidlig neste morgen, så kjørte de tilbake til motellet. Det hadde vært en lang dag, så de tok en rask middag i kaféen før de vendte tilbake til rommene.
      «Tror du Mann fortsatt er i live?» spurte Joe da han strakk beina ut over senga.
      «Hvis han var om bord i båten da den sank, skal det mye til,» svarte Frank. «Men jeg vil ikke gi opp. Forhåpentligvis finner vi ut av hva som har skjedd i morgen.»
      De våknet klokken fem neste morgen, og dro direkte til dykkerbutikken uten å spise frokost først. Himmelen var klar, med bare noen få skyer, og det regnet ikke. Da de ankom sto Gwen allerede og fylte trykkluft i dykkertankene.
      Joe gned seg i øynene. «Hvorfor må dykkere starte så tidlig?» klagde han. «Havet er der hele dagen.»
      «Slutt å syte, og ta disse fire tankene ned til båten,» sa Gwen til ham, og smilte – mot Anita.
      «Ok, ok,» mumlet Joe. Frank gliste og fulgte etter med de to andre tankene. Minuttet senere var de tilbake.
      «Hvor er resten av tankene?» spurte Frank.
      Gwen så forvirret ut. «Det er ikke noen flere. Bare de fire.»
      «Men da blir det bare ett dykk på hver av oss,» innvendte Joe.
      «Nei, det blir to dykk på meg og to dykk på Anita,» svarte Gwen. «Dere gutter skal ikke dykke. Dette er ikke for nybegynnere. Vi skal dykke i et nytt og ukjent vrak.»
      «Vi er ikke nybegynnere,» sa Frank. «Vi har dykket i vrak tidligere. Vi kan passe på oss selv. Dessuten trenger dere oss. Fire dykkere kan undersøke vraket langt mer nøye enn to.»
      «Det er ikke personlig,» sa Gwen, «men jeg tar ikke med meg dykkere til nye steder uten at jeg er sikker på ferdighetene deres.»
      «Jeg kan garantere for dem,» skjøt Anita inn. «Jeg har sett dem i aksjon de siste dagene. Jeg tror de klarer det meste.»
      Etter noen minutter ga Gwen seg, og Frank og Joe forberedte seg på dykkingen. Begge visste at riktig utstyr kunne bety forskjellen på liv og død, og de merket Gwens blikk som fulgte dem mens de valgte ut masker, svømmeføtter og annet utstyr. Hun virket tilfreds med hvordan de utstyrte seg med tankene og de oppdriftsregulerende dressene, før de festet på ekstrautstyret og testet lufttrykket i hver tank.
      Frank plukket opp en liten dings som så ut som et høyteknologisk armbåndsur. «Dette er stilig. Det er som en datamaskin. Den forteller deg automatisk hvor lenge du har vært under vann, dybden og trykket i tanken.»
      Da utstyret var klart steg de opp i Gwens trettifem fot store båt, «Hokie». Gwen hadde fått båtvrakets koordinater fra Kystvakten, og brukte navigasjonssystemet om bord til å styre båten på rett kurs.
      «Jeg bruker LORAN-systemet, som navigerer etter lavfrekvente radiosignaler for å finne stedet vi ser etter,» forklarte Gwen. «Det er ikke så presist, men det vil ta oss til riktig område. Kystvakten har nok lagt ut en bøye for å markere den eksakte plasseringen.»
      Kort tid etterpå fikk de øye på bøyen, som forventet. Gwen styrte båten i nærheten av den, og senket ankeret.
      På veien hadde Gwen minnet Frank og Joe om farene ved vrakdykking. De måtte passe seg for skarpe objekter og farlige havdyr, og å ikke sette seg fast i tau eller garn. «Å dykke i ethvert vrak er farlig,» sa hun, «men å dykke i et nytt vrak kan være enda farligere, for vraket ligger sannsynligvis ustabilt. Husk at vi holder oss innenfor grensene for rekreasjonsdykking. Det betyr at vi ikke holder oss under vann så lenge at det blir behov for dekompresjonspauser. Jeg regner med dere vet hva det betyr?»
      «Når du dykker, blir mengden nitrogen i blodet økt på grunn av presset,» svarte Frank. «Hvis du stiger for raskt til overflaten, ekspanderer nitrogenet og danner bobler i blodomløpet.»
      «Helt riktig,» nikket Gwen fornøyd. «Vi svømmer heller ikke inni vraket. Gjør vi det, øker risikoen betraktelig.»
      Etter at ankeret var senket gikk de nøye gjennom planene en gang til, og tok på seg utstyret. Frank og Gwen skulle uti først. De ville gå ned ved bøyen og sirkle rundt vraket for å gjøre seg kjent med farvannet. Så ville de bruke resten av tiden de hadde på å utforske så mye av vraket som mulig. Joe og Anita skulle bli om bord i båten inntil Frank og Gwen kom tilbake, før de fikk ta sine dykk.
      Joe og Anita hjalp Frank og Gwen med å få på seg våtdraktene, blybeltene, svømmeføttene og det andre utstyret, før de til slutt dro på seg de oppdriftsregulerende dressene og lufttankene. Etter å ha dobbeltsjekket luftmålerne og regulatorene var Frank og Gwen klare for aksjon.
      Frank følte seg som en sel da han vraltet seg bakover til stigen og senket seg uti vannet fra enden av båten. Han visste at det var viktig å entre vannet på en smidig måte – for ikke å miste sitt eget utstyr, men også for ikke å destabilisere vraket nede på havbunnen.
      Straks etter at han var i vannet, grep en sterk havstrøm tak i ham og trakk ham mot bøyen. Han holdt seg fast i bøyetauet uten vanskeligheter og ventet på Gwen. Så, med en tommel opp for å underrette Gwen om at han gikk ned, sank han seg under overflaten.
      Lyset strålte nedover og farget vannet med en grønnblå farge, som ble mørkere jo lengre ned de gikk. Frank kunne fortsatt merke havstrømmen, men det stille dypet var en deilig kontrast til den urolige overflaten. Den mekaniske lyden av hans egen pust fylte ørene.
      Da Frank nådde bunnen, ga han en liten dose luft i kontrolldressen for å stoppe nedsenkingen. Dybdemåleren leste femtien fot. Nøytral oppdrift var fantastisk, tenkte han for seg selv. Ved å tilføre den riktige mengden med luft til dressen kunne han sveve uanstrengt over bunnen uten å sparke opp noe sand. Pustet han litt luft inn, kunne han flyte forsiktig opp. Pustet han ut, sank han nedover igjen.
      Frank se seg omkring mens Gwen senket seg ned til ham. Han kunne allerede se den sunkne båten, som hellet mot den ene siden av den sandete bunnen. Båten så ut som et spøkelsesskip, og Frank var engstelig for hva de kunne finne på innsiden. Hadde Alvin Mann gått ned med skipet sitt?
      De sirklet rundt vraket, akkurat som de hadde planlagt. De startet med akterenden, og beveget seg rundt med klokken. Da de nådde baugen, kunne de se skadene som brannen hadde forårsaket. En stor del av skroget var brent bort på styrbord side, like bak baugen.
      Frank forsøkte å se for seg båtens siste øyeblikk mens øynene utforsket det brente skroget. Brannen hadde startet nær motoren, og måtte ha oppstått raskt og plutselig. Men hva hadde skjedd med Alvin Mann? Hadde det vært noen andre om bord? Det fantes ingen svar ennå, og et blikk på dykkerklokken fortalte ham at de begynte å gå tom for luft.
      Tilbake på dekket beskrev de hva de hadde sett for Joe og Anita, som hadde ventet i spenning mens Frank og Gwen hadde vært i vannet.
      «Det ser ut som om brannen oppsto plutselig,» fortalte Frank dem. «Jeg gjetter på at det var en eksplosjon, men det er umulig å si hva som forårsaket den.»
      Noen få minutter senere var Joe og Anita klare. «Dere to må være forsiktige der nede,» sa Gwen idet de senket seg ned i vannet. «Og husk; ikke beveg dere inn i vraket.»
      Joe holdt for nesen og blåste ut gjennom ørene mens han sank ned i dypet, for å jevne ut presset. Akkurat som Frank ble han betatt av den plutselige stillheten og følelsen av vektløshet. Det begeistret ham nesten like mye som muligheten til en oppdagelse under vann, selv om både han og Anita fryktet for hva de kunne finne på denne dykketuren.
      De nådde bunnen, og svømte over båten for å undersøke dekket og den øvre delen av kabinen. Fronten på kahytten hadde brent bort, og alle vinduene utenom ett var knust. Det ser definitivt ut som en eksplosjon, tenkte Joe bistert.
      En del av det øvre dekket var også brent vekk, og etterlot motorrommet åpent. Joe svømte mot det. Dette kunne ikke regnes som å gå inn i vraket, mente han. Anita fulgte etter.
      De brente restene etter skroget buet seg oppover på begge sider. Selve motoren var brent til fillebiter av brannen. Joe fikk øye på noe som satt fast i treveggen. Det så ut som en del av en ståltank. Bensintanken må ha eksplodert, tenkte han.
      Joe snudde seg for å vise Anita hva han hadde funnet, men hun hadde allerede svømt lengre inn i kahytten. Han fulgte etter, og tok seg forsiktig forbi knust glass og metall.
      Han følte seg ganske sikker på at det de gjorde ikke var noen god idé. De brente restene av kahytten så ut som om de kunne falle sammen når som helst.
      Joe svømte mot Anita, som kikket inn i en døråpning som ledet videre til trappen til den indre delen av kahytten.
      Joe visste hva Anita tenkte på. Til tross for Gwens advarsel ville hun undersøke hele båten. Om bestefarens levninger, eller hvilke som helst spor som kunne fortelle dem hvor han var, fantes om bord, ville hun finne dem. Joe kunne ikke annet enn å beundre besluttsomheten hennes.
      Joe lyste med lykten ned trappen, og hjertet hans banket. Han vurderte å kaste all fornuft til side og svømme videre inn i kahytten.
      Da stanset lysstrålen på noe som fikk hjertet til å hoppe. Anita så det også. Hun grep et hardt tak om skulderen hans.
      De stirret på en menneskehånd.
      Joe tvang seg selv til å forholde seg rolig. Ved siden av ham fikk Anita panikk. Han fjernet munnstykket og formet ordene 'ro deg ned!' med munnen, men hun hadde mistet kontrollen nå. Hun veivet med armer og bein, sparket opp sand og banket tanken sin mot veggene i vraket mens hun forsøkte å svømme lenger inn i kahytten.
      Da gikk det fra vondt til verre. Joe så med skrekk at en del av den brente veggen kollapset og stengte Anita inne. Hun kjempet for å komme seg løs, farlig nær de knivskarpe, knuste vindusbitene som kunne ødelegge utstyret hennes.
      Joe svømte bort og tok tak i Anitas skuldre. Han kunne se frykten i øynene hennes, og fjernet sitt eget munnstykke på nytt selv om hjertet banket hardt. «Ro deg ned!» formet han med munnen igjen.
      Grepet hans så ut til å roe henne. Hun lukket øynene og pustet gradvis roligere. Joe prøvde også å slappe av, men klarte det bare i et øyeblikk.
      Vannet rundt dem var mørkt av blod. Da hun veivet rundt hadde Anita fått et kutt i armen av de knuste vindusbitene. Såret kunne være alvorlig, og selv om det viste seg ikke å være det, visste Joe at blodet kunne tiltrekke seg haier.
      Med hjertet fortsatt bankende startet Joe å hjelpe Anita forsiktig løs. Et nytt kutt fra vindusbitene, eller et kutt på lufttilførselen hennes, kunne være katastrofalt.
      Da passerte en skygge over dem. Anita så den også, og igjen kom frykten i øynene hennes. Joe fulgte blikket hennes.
      En stor hai sirklet over dem.
      Joe stålsatte seg idet haien svømte direkte mot dem med åpen kjeft.

<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>