<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

      Kapittel 9: DØDSATTESTEN

Da Cayman angrep, gjorde Joe det eneste han kom på han kunne gjøre.
      Han løp rett mot alligatoren.
      Kanskje det ikke var den smarteste planen, innså han, men han hadde ikke tid til å komme på en bedre idé. Dessuten mente han at trekket kunne overraske alligatoren. Den var tross alt ikke, håpet Joe iallfall, vant til å bli angrepet.
      Med Cayman nærme seg raskt fra motsatt retning, trengte ikke Joe mer enn ett steg for å tette igjen avstanden. Så hoppet han opp i luften. Kjevene klappet mot ham, og bommet på beina hans med bare noen centimetere idet Joe hoppet over dyrets hode.
      Han landet på beina, snublet i gjørmen, rullet tilbake på føttene, og løp mot den andre enden av inngjerdingen mens han plukket opp den lille gutten på veien. Da han nådde frem til gjerdet stilte han seg på tærne og løftet gutten opp til tilskuerne, som sto på den andre siden og strakk armene ned mot gutten. De nådde ikke ned til ham.
      Alligatoren snudde seg mot Joe igjen, og halen svaiet frem og tilbake gjennom søla da den satte på sprang.
      På den andre siden av gjerdet så Frank at alligatoren hadde tatt opp jakten på broren.
      «Hei, Cayman!» ropte han, og forsøkte å kapre dyrets oppmerksomhet. Han plukket opp en tomflaske fra en søppelbøtte og kastet den så langt han klarte. Flasken landet noen centimetere fra Caymans kjeft, men det så ikke ut til å ha noen effekt. Alligatoren kom stadig nærmere Joe, som fortsatt sto og løftet på den lille gutten.
      Frank skar tenner og hoppet over gjerdet. «Hei, din lille firfisle! Hitover!» ropte han, og hoppet opp og ned for å tiltrekke seg reptilens oppmerksomhet.
      Distraksjonen fungerte. Alligatoren snudde seg og rettet jaktinstinktet mot Frank i stedet. Heldigvis hadde ikke Frank beveget seg langt fra gjerdet. Han snudde seg og hoppet over, akkurat tidsnok før alligatoren var over ham.
      Franks manøver hadde gitt Joe den tiden han trengte. Endelig klarte han å strekke seg langt nok til å overlate gutten til de andre, før han selv hoppet over gjerdet.
      Folkemengden svermet rundt Frank og Joe mens moren klemte gutten inntil seg. «Tusen takk!» gispet hun. «Hvordan kan jeg noen gang betale dere tilbake?»
      «Jeg er bare glad han er trygg,» sa Joe beskjedent. Det gikk opp for ham at han var dekket av søle fra innhengningen.
      Frank så seg rundt, på utkikk etter enten Sculley eller Demas. «Var det noen som så hvor mannen løp etter å ha dyttet barnet over gjerdet?» spurte han flere av personene rundt seg.
      En mann i blå dress trådte frem. «Jeg er herr Bellows, daglig leder her,» sa han til menneskemengden. «La meg forsikre dere om at Alligator World tar gjestenes sikkerhet på alvor. Vi vil gjennomføre en grundig etterforskning av det som har hendt.»
      Ingen lot til å høre på ham. Alles øyne var rettet mot Hardy-guttene. «Kan jeg få autografen din?» spurte en tenåringsjente Joe.
      En annen kar stakk et videokamera opp i Joes fjes. «Hva tenkte du da alligatoren stormet mot deg?» spurte han.
      Joe dyttet kameraet til side, og fulgte etter Frank ut av parken. Flere personer fulgte etter dem da de løp ned gaten til den parkerte Jeepen.
      «Vent!» var det noen som ropte. «Hva heter dere? Dere er kjendiser!»
      Anita startet motoren og åpnet døren da de var fremme ved bilen. Først da så hun at Joes klær var dekket med søle. «Du kommer ikke inn i Jeepen min med alt det sølet,» protesterte hun.
      Joe ignorerte henne. «Tråkk på gassen,» sa han, og fulgte Frank inn i bilen.
      «Hva i all verden skjedde?» spurte Anita.
      «Joe ble med i en brytekonkurranse med en alligator,» gliste Frank. «Alligatoren vant.»
      Anita himlet med øynene. «Typisk. Han ser en søledam, og kaster seg oppi den.»
      «Har du sett Sculley eller Demas komme ut fra parken?» spurte Joe, og skiftet samtaleemne.
      «Sculley kom ut for noen minutter siden, men jeg ventet fordi jeg ikke så noe til dere to,» sa Anita. «Han løp over parkeringsplassen og forsvant inn bak den restauranten der,» fortsatte hun, og pekte mot den andre siden av parkeringsplassen.
      «Kanskje vi fortsatt kan nå ham igjen,» sa Frank, men etter å ha kjørt rundt i flere minutter ga de opp. En menneskemengde hadde samlet seg utenfor Alligator World, og de ville ikke bli sittende fast i mengden igjen.
      «La oss dra,» sa Joe. «Jeg vil ikke tilbringe resten av dagen med å bli intervjuet av enhver person på planeten.»
      «Hvor?» spurte Anita.
      «Hva med Gwens butikk?» foreslo Frank. «Jeg synes vi bør planlegge en ny dykkertur.»
      Gwen sto bak disken og kranglet med datamaskinen da de ankom. «Jeg hater denne maskinen,» klaget hun. Så la hun merke til søla som dekket Joe. «Ikke dra med deg det sølet inn i butikken min,» sa hun. «Det er en dusj på bakrommet som vi bruker til å rense dykkerutstyret. Bruk den.»
      Joe forsvant, og priste seg lykkelig over at det var en varm og solfylt dag. Innen han kom tilbake hadde Frank fortalt Gwen og Anita om den dramatiske redningsaksjonen i dyreparken.
      «Du kommer til å bli en kjendis,» fortalte Gwen ham. «Alle heromkring kjenner til Cayman.»
      «Vi forsvant uten å gi fra oss navnene våre,» sa Joe. «Vi håpet på å nå igjen Sculley og Demas, men begge to slapp unna.»
      «Vi har i det minste en bedre anelse om hvem motstanderne våre er,» sa Frank. «Demas er en av de to karene som forsøkte å kidnappe Anita og som stjal dagboken. Men vi vet jo ikke hvem Demas jobber for,» la han til, da han husket hva Sculley hadde sagt om den viktige personen som ventet i bilen.
      «Sculley fortalte oss hvor ubåten, U-317, ble funnet,» sa Joe. «Det er det eneste håndfaste sporet vi har. Ubåtvraket må være nøkkelen til hele mysteriet. Hvis vi kan finne stedet som Sculley nevnte, Skeleton Key Rock, så kan vi kanskje løse hele saken.»
      Gwen fant frem flere sjøkart og brettet dem ut. «Skeleton Key Rock er ikke markert på noen av disse,» sa hun.
      «Det var bare et navn som bestefar og jeg brukte,» sa Anita. «Husker du den gangen for flere år siden da jeg dykket med bestefar og mistet den nye dykkerkniven min? Det var der.»
      Gwen nikket. «Jeg skal sjekke de gamle dykkerbøkene mine. På den tiden brukte jeg en sekstant for å notere ned hvor jeg dykket. Hvis jeg har vært der før, finner jeg det ut.»
      De ble enige om å dykke på nytt neste morgen, dersom været tillot det. Det betydde at resten av dagen var fri.
      «Jeg skulle likt å vite mer om U-317,» sa Frank. «Hvordan den sank, og slike ting. Jeg tipper at det finnes informasjon om det på biblioteket.»
      Biblioteket lå like nord for den gamle bydelen, ved siden av en park med en karusell i. «Vi har hvert eneste nummer av St. Augustine Gazette siden juli 1922 på mikrofilm,» fortalte bibliotekaren dem.
      Han ledet dem til en stor maskin som så ut som en gigantisk versjon av den håndholdte bildefremviseren som Frank husket faren deres brukte til å studere gamle filmer.
      «Jeg har ikke brukt en slik på en stund,» sa Frank.
      Bibliotekaren så overrasket på ham. «De fleste unge i dag vet ikke engang hva en mikrofilm er. Nå for tiden regner de med at alt publiseres på internett.»
      Frank var allerede i gang med å gå gjennom hyllene med film. Han åpnet en lang skuff, og trakk ut flere striper med film som så ut som store negativer fra fotografier. Han tredde en av rullene på spolene under fremviseren, og bildet av en gammel avisside lyste opp på lerretet.
      Joe stirret på bildet. «Ingenting om ubåten vår her,» sa han.
      Frank la inn en ny film. «Her er det,» sa han etter et lite minutt. De andre samlet seg rundt ham mens han leste høyt fra artikkelen:

      UBÅT SENKET UTENFOR ST. AUGUSTINE
      Kystvakten og amerikanske militærfly samarbeidet i går om å senke en uidentifisert, tysk ubåt om lag fire mil nordøst for St. Augustine.
      Den fiendtlige ubåten forsvant under vann etter å ha blitt truffet av skudd fra den 14. skvadrons militærfly. Ubåten forsøkte å flykte mot nord, men 'U.S.S. McHenry' tok opp jakten og løsnet flere tunge skudd mot fienden inntil olje og andre vrakrester bekreftet at oppdraget var utført. Hele mannskapet gikk ned med ubåten.


      Artikkelen var datert til 13. juni 1944.
      Joe slapp ut et dypt pust, sjokkert av den hverdagslige måten en så dødelig aksjon ble beskrevet på.
      «Det var én overlevende,» sa Anita. «Jeg fortalte dere om ham tidligere. Han er den som startet hele denne affæren. Eller, det var i hvert fall han som dro bestefaren min inn i den. Bestefars skip plukket ham opp. Han var den eneste krigsfangen her i St. Augustine.»
      «Du har rett,» sa Frank, som hadde funnet frem en artikkel som var datert to dager senere.

      OVERLEVENDE TYSKER REDDET
      'U.S.S. McHenry' reddet i går kveld en tysk sjømann, identifisert som førsteoffiser Klaus Krueger, fra den tyske ubåten U-317.
      Krueger, som antas å være en overlevende fra senkingen av ubåten for to dager siden, led av alvorlige forbrenninger og var delirisk da han ble plukket opp etter å ha tilbrakt mer enn 26 timer i havet.
      Krueger ble ført til Menendez-sykehuset, der tilstanden hans beskrives som kritisk.
      Myndighetene håper at Krueger, dersom han overlever, kan bidra med en forklaring på hvorfor ubåten befant seg i amerikansk farvann, noe som beskrives som svært uvanlig på dette stadiet i krigen.


      «Krueger døde uten å gi fra seg noen svar,» sa Anita. «Han ble aldri skrevet ut av sykehuset. Etter hva jeg har hørt var han falt i koma innen han ankom dit, og holdt bare ut en eller to dager.»
      Frank spolet mikrofilmrullen tilbake. «Jeg lurer på om noen ved sykehuset fortsatt husker ham.»
      «Det skal mye til, men vi kan jo dra dit og spørre,» foreslo Anita. «Sykehuset er ikke langt herfra.»
      Menendez-sykehuset var en stor betongbygning som var bygd i den spanske stilen som var så populær i St. Augustine. Anita parkerte Jeepen under en rekke med palmetrær foran frontinngangen.
      Den kvinnelige resepsjonisten smilte til dem da de gikk inn. Anita sa at de holdt på med et historieprosjekt om Krueger, den eneste krigsfangen i St. Augustine gjennom 2. verdenskrig.
      Resepsjonisten klødde seg i hodet. «Om noen på sykehuset skulle huske ham, så måtte det være fru Pritchett. Det er hun som forvalter sykehusets arkiver. Rom 108, ned gangen.»
      «Har de fortsatt Kruegers filer i arkivet etter alle disse årene?» spurte Anita.
      Resepsjonisten smilte igjen. «Skatten min, det ville ikke overraske meg om de har filer helt tilbake fra uavhengighetskrigen i disse arkivene. Fru Pritchett er meget effektiv,» sa hun.
      De fulgte anvisningene hennes, gikk over til rom 108, og banket på døren. En eldre kvinne åpnet døren.
      «Du må være fru Pritchett,» sa Anita.
      Nå forsto de hva resepsjonisten hadde ment. Den gråhårede fru Pritchett så ut som om hun hadde tilbrakt mesteparten av sine år ved biblioteket. Men hun smilte varmt idet hun vinket dem inn på kontoret sitt, fylt med høye arkivskap, og tilbød dem te.
      «Ja, jeg husker da stakkars Krueger ble brakt til sykehuset,» sa fru Pritchett som svar på spørsmålet deres. «Men det er pussig at dere spør om ham i dag.»
      «Hva mener du?» spurte Frank.
      «For bare noen uker siden kom Kruegers nevø og tok kopier av alle filene,» svarte hun. «Han sa han ønsket dem til familiearkivet sitt.»
      Joe lente seg fremover. «Hvordan så han ut?»
      Fru Pritchett tenkte seg om et øyeblikk. «Han var høy og var pent kledd. Det er alt jeg husker.»
      «Får vi se Kruegers sykehusrapporter?» spurte Frank.
      «Jeg kan ikke skjønne hvorfor dere ikke skal få lov til det,» svarte fru Pritchett. «Vanligvis frigir vi bare rapportene til familiemedlemmer, men etter så mange år gjør det vel ikke noe.»
      Hun gikk bort til et av arkivskapene. «Det var forferdelig, det som skjedde med ham,» sa hun. «Den stakkars mannen var forbrent over hele kroppen, og overlevde bare et par dager etter at han var kommet hit. Han var den eneste krigsfangen vi noen gang har hatt her på sykehuset, og ingen visste riktig hvordan man skulle ta seg av ham. Myndighetene ønsket å la en bevæpnet vakt passe på ham, men vi nektet. Selv om vi var i krig, ville vi at han skulle få dø i fred. Så, her er de.»
      Hun trakk ut en mappe fra skapet og plasserte den på bordet foran dem.
      Frank og Joe tittet over Anitas skuldre mens hun åpnet mappen, langsomt bladde seg gjennom dokumentene og studerte de detaljerte rapportene om Kruegers siste dager. «Her er dødsattesten,» sa Anita.
      Plutselig rettet hun seg fort opp. Øynene hennes utvidet seg. «Det kan ikke være mulig!» utbrøt hun, og pekte på bunnen av siden. «Se på underskriften.»
      Frank og Joe lente seg over bordet for å se hva hun pekte på. De blunket himmelfalne da de så på navnet som sto som signatur på dokumentet.
      Dødsattesten var signert av Waldo Payne, Alvin Manns første forretningspartner!

<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>