<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

      Kapittel 15: EN KAMP OM LIV OG DØD

Joe svømte mot Frank og stappet munnstykket inn i brorens munn, plutselig full av nytt pågangsmot. Han holdt pusten, stakk seg over broren og skrudde igjen knappen på ryggen hans for å stenge oksygentilførselen helt.
      Franks øyne utvidet seg da han innså hva broren tenkte på. Han skiftet mellom å puste gjennom Joe og Dennis sine munnstykker, kvittet seg med oksygentanken som fortsatt hang fast til dykkerdrakten hans, og leverte hele apparatet over til Joe.
      Joe pekte Frank og Dennis ut av torpedorommet, før han tok med seg Franks oksygentank til et av torpedorørene. Lufttrykket i tanken lå på 390 psi. Det manglet bare 90 pund før sprengstoffet eksploderte.
      Hjertet hans dunket mens Joe skrudde av luftregulatoren fra dykkerdrakten og la den ned på gulvet.
      Igjen begynte han å skru på knappen som kontrollerte lufttrykket, denne gangen for å åpne den.
      Han måtte gjøre dette helt riktig, ellers ville han være en død mann. Om han skrudde knappen for langt opp, og dermed tillot luften å sige ut for fort, ville han ikke ha tid til å komme seg ut av torpedorommet før lufttrykket kom til å nå 300 psi og dermed utløse eksplosjonen.
      Joe skrudde så vidt på knappen og ventet. Ingenting skjedde.
      Han skrudde enda litt mer.
      En strøm av bobler dukket opp.
      Joe visste ikke hvor lang tid det ville ta før lufttrykket sank ned til 300 psi, og han hadde ingen intensjoner om å vente på svaret. Han snudde seg rundt og svømte så raskt han kunne etter Frank og Dennis. Frank ventet ved luken, og smalt den igjen etter ham idet Joe kom ut av torpedorommet.
      De dekket øyne og ører med armene og forberedte seg på eksplosjonen. Frank hadde tid til å fundere på hvor stor eksplosjonen ville være. Om torpedoene ble sprengt i stykker, hadde de ingen sjanse til å overleve.
      Da eksplosjonen kom, trodde Frank at smellet skulle sprenge trommehinnene. Han kunne ikke tro hvor høy lyden var. Fra utsiden var smellet kanskje ikke like høyt, men her, på innsiden av ubåtskroget, var det som å høre på en rockekonsert fra innsiden av høyttaleren. Han holdt seg til ørene og lurte på om han ville høre noe på noen av dem igjen.
      Men de levde fortsatt. Luken til torpedorommet hadde beskyttet dem mot eksplosjonen. De åpnet den igjen, og svømte tilbake til torpedoene.
      Der hvor de fastlåste torpedorørene hadde vært, hadde eksplosjonen sprengt ut en åpning i det ytre skroget som var stor nok til at de kunne svømme gjennom den. Eksplosjonen hadde slengt det som var igjen av torpedorommet hulter til bulter, og slengt de fleste torpedoene ut av sporene sine, men ingen av dem hadde detonert.
      De hadde ingen tid å miste. De tre guttene svømte gjennom åpningen og ut i det åpne havet, vekk fra ubåten som menneskelige torpedoer.
      Men de var fortsatt ikke utenfor fare. Joes lufttrykk var nede i 960 psi, mens Dennis' lufttrykk var enda lavere. Om de steg for raskt til overflaten, ville de risikere å bli rammet av dykkersyke.
      De holdt seg sammen og steg oppover så langsomt de klarte, og ga hverandre nok tid til å dekomprissere mens de delte på det gjenværende oksygenet.
      De var fortsatt nesten 20 meter fra overflaten da Dennis' tank nådde 330 psi. Frank skrudde raskt av lufttilførselen for å hindre tanken i å eksplodere.
      Nå hadde de kun en tank igjen. De steg nye seks meter før den også nådde et kritisk punkt. Joe ga Dennis og Frank et siste trekk med oksygen hver og tok et trekk selv, før Frank stengte igjen luften til den siste tanken.
      Nå var de tomme for okysgen, og de sparket seg vei oppover mot overflaten. Hodene deres poppet opp av vannet, og de sugde inn frisk luft under den åpne himmelen.
      I et lite øyeblikk lå de i vannet og lo, ute av stand til å forstå hvordan de hadde sluppet fra vraket i live, men snart gikk alvoret i situasjonen opp for dem igjen. De var etterlatt midt ute på havet, og Anita var fortsatt fanget hos en gjeng kriminelle som kunne returnere når som helst for å hente opp gullet sitt.
      Likevel vokste det frem et uhyggelig smil i Joes fjes da han husket på tanken som fortsatt var festet til ryggen hans. Plutselig ble han fylt med en dødelig målbevissthet. De hadde ikke bare sluppet unna selvmordsoppdraget i live, de hadde fått med seg et par tikkende bomber i tillegg.
      Frank, Joe og Dennis klynget seg fast til bøyen som fortsatt lå og fløt over ubåtvraket. Lysene fra Stachels båt var synlige i horisonten. Joe så opp mot himmelen, og det gikk opp for ham at han ikke kunne se noen stjerner. Vinden hadde dødd ut, men himmelen var overskyet.
      «Dere burde kvitte dere med de bombene dere har på dere, og det raskt,» sa Frank. «Om noe skjer med noen av dem, blir vi drept, alle tre.»
      «Jeg tenkte vi kunne bruke dem til å senke Stachels båt,» innvendte Dennis.
      Frank så på Joe, og forsøkte å avgjøre om Dennis mente det alvorlig. Han hadde vist mye mot under vann, men nå som de var tilbake på overflaten fryktet Frank at Dennis ville vende tilbake til sitt gamle jeg.
      «Å senke Stachels båt er en god idé,» sa Frank, «utenom at vi vil drukne, alle sammen.»
      Joe visste at Frank hadde rett, men han ville heller ikke kvitte seg med eksplosivene. I det dødelige spillet de var blitt tvunget til å være med på, ville de trenge et våpen for å holde seg i live. En bombe, brukt med omhu, kunne redde livene deres.
      «Jeg har et langt tau,» sa han. «Vi kan bruke det til å feste bombene – eller, dykkertankene – til bøyen. Tankene vil ligge i trygg avstand fra oss, og vi kan trekke dem opp hvis vi trenger dem.»
      «God idé.» Frank var enig, og kikket mot horisonten. «Det ser ut som vennene våre kommer tilbake.»
      «Så hva er den geniale planen din?» spurte Dennis.
      «Vi sniker oss om bord,» sa Frank. «Så finner vi på noe.»

Da båten endelig nærmet seg sirklet den omkring flere runder, tydeligvis på søk etter vraket eller overlevende. Frank, Joe og Dennis ventet spente i vannet, og holdt pusten og dukket under overflaten da søkelyset sveipet over dem.
      Til slutt ble båtmotoren endelig slått av, og ankeret ble droppet. De ventet for å se om noe annet skjedde, men det gjorde det ikke. Lysene skinte fra kabinen, men de kunne ikke se at noen rørte seg på dekket.
      «De venter nok på soloppgangen,» sa Frank. «Tiden er inne for oss.» Joe og Dennis fulgte etter da han svømte mot plattformen som var montert til aktersiden av båten.
      Frank løftet seg selv opp på plattformen og tittet opp over ripen. Han forventet å se rett inn i et pistolløp, men bakdekket var tomt.
      Han kravlet over ripen og sank ned på kne bak en stor plastdunk som ble brukt til å lagre dykkerutstyr. Dette virket for enkelt, tenkte han.
      Joe tenkte det samme, men fulgte etter broren.
      «Vent her,» sa han til Dennis.
      «For å gjøre hva?» spurte Dennis, men Joe var allerede på vei etter broren over bakdekket, på vei mot kabinen. Døren til kabinen var lukket, så de krøp rundt hjørnet og til siden, hvor lyset strømmet ut av vinduene.
      En høy stemme lød innenfra. Det var Demas, og han hørtes sintere ut enn vanlig.
      «Carlos og jeg dykker ikke før soloppgang,» snerret Demas. «Om ikke værrapportene har bedret seg innen da, kommer vi tilbake en annen dag. Jeg risikerer ikke livet mitt.»
      «Dere gjør som vi sier!» Frank gjenkjente Stachels stemme.
      «Dere har ikke Føreren på laget lenger!» skjøt Demas tilbake.
      Så hørte guttene et stort smell. De løftet hodene, til tross for risikoen de tok, og kikket inn i kabinen. Fritz lå på gulvet. Demas sto over ham, med en pistol i hånden. Stachel satt i rullestolen, og det makabre ansiktet hans viste tegn til frykt nå. Carlos sto ved siden av og holdt en harpun, tydelig usikker på hvilken side han egentlig skulle ta.
      Anita var bundet fast i hjørnet av rommet. Joe så med lettelse at hun virket uskadet.
      «Jeg tar over fra nå av,» gryntet Demas. «Nå som vi vet hvor gullet er, trenger vi ikke dere lenger.»
      «Hva vil du gjøre med dem?» spurte Carlos.
      «Drepe dem,» sa Demas lett. «Utenom jenta. Hun kan bli nyttig som gissel.»
      Joe skulle til å gjøre noe – han visste bare ikke helt hva – da bakdøren til kabinen fløy opp, og Dennis Branson kastet seg inn.
      Da oppsto det totalt kaos i kabinen. Demas kastet seg rundt mot Dennis. Fritz hoppet opp, fikk tak i pistolen fra Demas' hånd og smalt pistolskjeftet i pannen hans, så Demas ble slått i gulvet. Carlos løp mot Dennis, slo ham hardt i magen, og dyttet ham tilbake gjennom kabindøren.
      Joe bet tennene sammen. Kulene kunne begynne å fly når som helst nå, og Anita var fastbundet inne i kabinen! Han hoppet opp og løp mot døren inn til kabinen. Før han nådde frem, så han rett inn i ansiktet til Fritz.
      «Du!» snerret Fritz.
      Joe gliste mot ham. «Overrasket over å se meg?»
      «Jeg vet ikke hvordan du overlevde der nede,» knurret Fritz, og løftet pistolen. «Men du vil ikke leve særlig mye lengre.»
      Frank dukket opp rundt hjørnet, kastet seg inn i Fritz og slo ham inn mot ripen. Fritz falt over ende på dekket. Frank kastet seg over ham og forsøkte å vri pistolen ut av mannens hender.
      Fritz kjempet seg opp på beina igjen og strevde med å rette pistolløpet mot Frank. Joe kom broren til unnsetning og løp rett mot Fritz.
      Fritz dukket til siden, spente bein på Joe og dyttet ham mot ripen. Ute av stand til å stoppe fløy Joe forover, slo hodet inn i ripen og falt over bord.
      «Joe!» ropte Frank. Han glemte Fritz helt da han så broren forsvinne over bord. Han løp mot ripen og kikket over den, men alt han kunne se var det mørke vannet. «Joe!» ropte han igjen.
      Da kjente Frank at pistolen til Fritz ble presset mot bakhodet hans. «Glem ham,» gryntet mannen, og tvang Frank ned i bakken med et saftig slag mot bakhodet.
      Så hørte Frank pistolskudd. Carlos pepret vannet med kuler, rett mot stedet der Joe hadde falt i vannet. Han strevde for å komme seg opp, men Fritz ga ham et nytt slag. Så ble alt svart.

Joe traff vannflaten med et plask. Hodet hans dunket, men vannet vekket ham og frisket opp sansene. Han regnet med å bli møtt av et kuleregn, så han trakk pusten, dukket hodet under vann og svømte rett under båten.

Da Frank våknet opp, var han fastbundet på innsiden av kabinen. Dennis, Anita og Demas satt fastbundet ved siden av ham, og Carlos holdt harpunen rettet mot fangene.
      «Er du ok?» hvisket Anita til ham.
      Frank nikket, selv om hodet føltes som om det hadde vært gjennom en frontkollisjon. «Hva med deg?» Hun trakk på skuldrene.
      Stachel og Fritz satt ved et bord og pratet om hva de skulle gjøre videre. Stachel var fortsatt fast bestemt på at de ikke kunne dra av sted uten skatten. «Du og Carlos kan dykke etter gullet,» sa han.
      «Glem det,» sa Fritz. «Jeg er ikke noen trent dykker.»
      «Fritz har rett,» sa Carlos. «Dette er ikke rett tid. Været blir verre.»
      «Om vi etterlater oss gullet her, må fangene våre dø,» sa Stachel kaldt. «Vi kan ikke etterlate oss noen som vet hvor det befinner seg.»
      Frank så på Anita da han hørte Stachels stemme. Hun så tilbake på ham med desperate øyne. Hodet hans dunket fortsatt, men han måtte tenke. Han så på Demas. Selv han kunne være en alliert nå.
      «Om de dør, dør vi alle sammen.» Frank gjenkjente stemmen, men den hørtes merkelig fjern ut. Stachel og Fritz hørte den også. Fritz og Carlos kastet seg rundt og løftet våpnene sine.
      Joe Hardy sto i døråpningen. Han holdt på to dykkertanker som hadde blitt rigget med sprengstoff og gjort om til tikkende bomber. Hånden hans holdt fast på knappen som han kunne skru på, slik at tankene ble tømt for oksygen og bomben gikk av. Den ville drepe dem alle.
      «Senk våpnene og legg dere ned på gulvet,» sa Joe bistert. «Ellers dør vi.»

<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>