Velkommen til Hardy-guttenes norske hjem på nettet!

Kanskje du kjenner dem godt, eller kanskje du bare så vidt husker å ha lest om dem. Kanskje er det den éne forsiden, som du egentlig hadde glemt, som vekker de minnene som lå langt, langt tilbake. For de finnes der. Et sted. Og det er tid for å hente dem tilbake igjen.

Frank og Joe. Chet. Tante Gertrude, det skravlete gamle kvinnemennesket. Politimester Collig.

Det kommer nå, gjør det ikke?

Før du går opp på loftet, eller ned i kjelleren, for å lete frem de gamle bøkene med de røde ryggpermene, kan du ta en titt rundt her i Hardyenes hjem på nettet, og se hvilke minner som dukker opp. Spenningen du husker fra du var barn, dukker kanskje ikke opp igjen på samme måte. Men nostalgien vil være der, det lover jeg.

Og mens du blar deg gjennom bøkene og leser om Røde Jackleys siste innrømmelse på dødsleiet eller Ganny Snackleys onde imperium, kan du være trygg på at all informasjonen du trenger finnes på disse nettsidene. All den informasjonen du ikke trenger, også, når det er sagt.

Du er velkommen til å boltre deg.



Ondskap satt i system

Det finnes ikke grenser for hvor mange kriminelle som har besøkt Bayport i løpet av to tenåringsgutters livlige ungdomsår; den ene ondere enn den andre.

Klikk på bildet for den fulle oversikten over de norske bøkene som forteller historien om Frank og Joe Hardy.





Uendelig med bøker

Du trodde kanskje du hadde lest alt? Tro om igjen.

Den opprinnelige serien om Hardy-guttene ga oss totalt 190 bøker på engelsk, men det er bare forsmaken: Serien fortsatte i mange ulike former, og til dags dato blir det stadig utgitt nye bøker om Frank og Joes eventyr i og utenfor Bayport.

Det er mye lesestoff som venter. Klikk på bildet for å finne ut mer om alt som er utgitt på originalspråket - også det som aldri ble oversatt til norsk.



Rundt globen

Hvor drar man for å løse et mysterium? Overalt, tydeligvis.

I årenes løp er Hardy-guttene blitt sendt til de fjerneste himmelstrøk for å avsløre banditter, finne gamle skatter og oppklare gåtefulle mysterier. Fra flyplassen i Bayport, gjerne via en stopp i New York, har guttene dratt nordover, sørover, østover og vestover.

Klikk på bildet for å se hvor i verden guttene har reist på sine eventyr.





Ferske oversettelser

En helt ny bok som du aldri i ditt liv har lest? Du finner den her på hardyguttene.com.

Det finnes en rekke amerikanske Hardy-utgaver som aldri er oversatt til norsk, og flere av dem vil bli oversatt og havne her på Hardyenes norske hjem på nettet. Med muligheten til å klikke deg frem og tilbake fra kapittel til kapittel, kan du lese om Hardy-guttenes eventyr som aldri tidligere er blitt fortalt på norsk.

Mye arbeid ligger bak, og den første oversettelsen er ennå ikke ferdigstilt. Du kan imidlertid lese de første kapitlene av boka ved å klikke på bildet. Alt er selvfølgelig helt gratis.

Om du vil støtte det frivillige oversettelsesarbeidet, kan du klikke på reklamebannerne på nettsiden eller donere en pengesum via PayPal.




Uoffisielle oversettelser

Dødelig farvannDet finnes en rekke bøker på engelsk som ennå ikke er oversatt til norsk. Den originale serien byr tross alt på 190 utgaver på engelsk, mens Casefiles-serien kom ut med 127 utgaver.

På denne siden vil bøker som undertegnede har oversatt bli lagt ut, og kan leses helt gratis. Det startet med at jeg kom over den siste utgivelsen i Casefiles-serien, ble nysgjerrig på hvordan serien endte, og fikk lyst til å oversette boken mens jeg leste den.

Hvilke bøker som oversettes videre, er et åpent spørsmål. Alle bøker som oversettes, blir nummerert som en fortsettelse på den originale serien i Norge. Første bok ut har derfor fått nummer 111.

Liste over uoffisielle oversettelser:
# 111 Hardyguttene - Dødelig farvann

Dødelig farvann


<< Forrige kapittel
      Tilbake til bokoversikt >>

      Kapittel 16: REDDET

Samtlige i rommet frøs til is og så på Joe i vantro. Hodet hans var rødt av et kutt i pannen, øynene var blanke, og ansiktet hadde en bestemt mine.
      «Godt, godt,» sa Stachel til slutt. Et steds fra hentet han frem en liten revolver og siktet den rett mot dykkertankene i Joes hender. «Hvis det er slik du vil ha det, får vi dø sammen. Jeg nektet å overgi meg i 1945, da landet mitt gikk tapte krigen, og jeg vil ikke overgi meg nå heller.»
      Ved siden av seg hørte Frank at Anita holdt pusten. Et øyeblikk innså han at han ikke pustet, han heller. De satt alle paralyserte og fulgte med mens Stachel og Joe stirret i hverandres øyne.
      De fant Frank tilbake til sansene sine igjen. Selv om hendene og føttene hans var bundet, begynte han å vri seg på gulvet fremover mot Stachels rullestol. Han visste at Carlos og Fritz kunne se ham, men selv ikke de sa noe.
      Da han kom i riktig posisjon bak rullestolen, rullet han over på ryggen og krummet beina. Så kikket han tilbake mot Anita og formet ett eneste ord med munnen.
      Hun oppfattet hva han mente, og slapp løs et skrik som fikk blodet til å fryse til is.
      Stachel snudde rullestolen sin bare et øyeblikk, men det var alt det Frank trengte. Han skjøt beina sine fremover og slo Stachels stol overende.
      Plutselig badet kabinen i lys, og en stemme runget gjennom en høyttaler: «Dette er politiet. Kom ut med hendene i været!»
      Fritz løp over rommet og grep tak i Anita, men Joe var raskt over ham og dyttet ham unna. Demas forsøkte også å streve seg på beina, selv om han var bundet på hender og føtter, men Frank sparket mot ham, og sparket sendte ham i bakken igjen.
      Sekundet senere strømmet det flere politimenn inn i rommet. «Ikke rør dere!» kommanderte de. Fritz, Carlos og Stachel innså nederlaget og løftet hendene over hodet, før de ble ført ut av kabinen. Demas ble dratt etter dem.
      Ted Branson og Gwen ropte mot dem fra politibåten idet Hardy-guttene og vennene deres kom seg ut på dekk. Så snart de var over i politibåten, løp Gwen frem og klemte rundt Anita.
      «Jeg var så bekymret for dere! Anita forlot dykkerbutikken for å hente litt mat, og kom aldri tilbake,» forklarte hun. «Jeg tilkalte politiet, og deretter ringte jeg Ted Branson.»
      «En av motellgjestene hadde allerede klaget på Demas og Carlos,» fortsatte Branson, «så motellbetjeningen førte oss rett til bungalowen de hadde leid.»
      «Derfra var det ikke så vanskelig å forstå hvor vi kunne finne dere,» forklarte Gwen. «Vi kom så snart vi kunne.»
      Gwen smilte mot Anita. «Og jeg har forresten viktige nyheter å bringe deg. Kystvakten plukket opp bestefaren din for et par dager siden, nesten åtte mil lengre syd herfra. Han gikk ikke ned med båten sin likevel! Han var nesten bevisstløs da de plukket ham opp. Han hadde drevet av sted i redningsvesten sin i dagesvis, og i flere dager visste de ikke engang hvem han var. Men de sier han kommer til å bli helt bra igjen.»
      Anita klemte Gwen hardere, før hun brast i gråt i Gwens armer. «Han blir bra igjen,» sa hun, igjen og igjen. Alle følelsene som hadde bygget seg opp de siste dagene strømmet ut av henne. «Jeg kan ikke tro det, etter alt som har skjedd, at han blir bra igjen! På en måte trodde jeg det hele tiden, men jeg var så redd.»
      Så snudde hun seg mot Frank og Joe. «Jeg har dere to å takke, mer enn noen andre.»
      «Det var ingenting,» begynte Frank.
      «Det var alt!» sa hun. Hun fikk tak i Joes blikk og ga ham et langt smil. Han smilte tilbake. «Takk for alt sammen,» sa hun igjen, med en stemme som knapt var noe mer enn hvisking.

Flere dager senere satt en blid gruppe med mennesker på stranden nord for St. Augustine. Alvin Mann var nettopp skrevet ut fra sykehuset, og nøt sin første dag på utsiden. Han var fortsatt solbrent etter prøvelsene han hadde vært gjennom, og dekket seg med presenning for å beskytte seg mot solen, men Hardyene kunne se at han var ved friskt mot.
      «Du burde virkelig holde deg inne, bestefar,» sa Anita og smilte mot ham.
      «Nonsens,» gryntet Mann. «Prøver du å bli kvitt meg allerede? Ingenting renser sjelen bedre enn en dag i solen. Dette er all medisin jeg trenger.»
      «Du vet hva legene har sagt,» minnet Gwen ham om.
      «Leger!» brøt Mann ut. «Jeg tok ikke imot ordre fra en bande med banditter, ikke engang da de hadde pistolene sine rettet mot hodet mitt, og jeg tar ikke imot ordre fra noen leger heller.»
      «Det er en ting jeg har lurt på,» sa Frank. «Hvordan overlevde du eksplosjonen da Demas skjøt hull i gasstanken?»
      «Jeg var ikke engang om bord på båten da den eksploderte. Jeg hoppet ut i vannet lenge før den sank. Jeg kan ikke skjønne annet enn at Demas forårsaket eksplosjonen slik at han kunne hevde at jeg var død. Han ville ikke innrømme for de andre at han hadde bommet på meg.»
      «Har du hørt noe nytt om gullet?» spurte Joe.
      «Det meste av det vil antakelig gå til advokater,» sa Mann. «Det er mange som krangler om det. Et par norske banker mener at de har retten til det, ettersom det var deres til å begynne med. Staten Florida vil ha sin del, de også. Men totalt er det verdt flere hundre millioner dollar. Om vi bare får en liten del av det, er det likevel mer enn nok for oss. Mer enn vi noen gang kunne drømt om. Og vi vil selvfølgelig gi dere to en fin belønning.»
      «Det er ikke nødvendig,» sa Joe. «Dette eventyret har vært belønning nok. Det, og vissheten om at dere er trygge, alle sammen.»
      «Det er vi,» gliste Anita. «Og vi har store planer også. Herr Groves, eieren av dykkerbutikken, har fortalt at han vil pensjonere seg. Så Gwen og jeg skal kjøpe butikken sammen. Gwen kan fortsette med dykkerbeskjeftigelsen sin, og jeg kan flytte filmproduksjonen min under vannet. Jeg har idéer til flere dokumentarer, kanskje til og med en spillefilm.»
      «En spillefilm!» utbrøt Joe. «Det høres flott ut! Kanskje Frank og jeg kan spille hovedrollene!»
      «Og denne gangen kan pressen til og med få navnene våre,» la Frank til med en latter.
      «Bare én ting,» sa Joe. «Hvilket navn skal stå først i rulleteksten?»
      «Respekter de eldre, lillebror,» sa Frank. Han slo et spøkefullt slag mot Joe, og jaget ham bortover stranden, mens bestefar og barnebarn så på med latter.


<< Forrige kapittel
      Tilbake til bokoversikt >>

Dødelig farvann


<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

      Kapittel 15: EN KAMP OM LIV OG DØD

Joe svømte mot Frank og stappet munnstykket inn i brorens munn, plutselig full av nytt pågangsmot. Han holdt pusten, stakk seg over broren og skrudde igjen knappen på ryggen hans for å stenge oksygentilførselen helt.
      Franks øyne utvidet seg da han innså hva broren tenkte på. Han skiftet mellom å puste gjennom Joe og Dennis sine munnstykker, kvittet seg med oksygentanken som fortsatt hang fast til dykkerdrakten hans, og leverte hele apparatet over til Joe.
      Joe pekte Frank og Dennis ut av torpedorommet, før han tok med seg Franks oksygentank til et av torpedorørene. Lufttrykket i tanken lå på 390 psi. Det manglet bare 90 pund før sprengstoffet eksploderte.
      Hjertet hans dunket mens Joe skrudde av luftregulatoren fra dykkerdrakten og la den ned på gulvet.
      Igjen begynte han å skru på knappen som kontrollerte lufttrykket, denne gangen for å åpne den.
      Han måtte gjøre dette helt riktig, ellers ville han være en død mann. Om han skrudde knappen for langt opp, og dermed tillot luften å sige ut for fort, ville han ikke ha tid til å komme seg ut av torpedorommet før lufttrykket kom til å nå 300 psi og dermed utløse eksplosjonen.
      Joe skrudde så vidt på knappen og ventet. Ingenting skjedde.
      Han skrudde enda litt mer.
      En strøm av bobler dukket opp.
      Joe visste ikke hvor lang tid det ville ta før lufttrykket sank ned til 300 psi, og han hadde ingen intensjoner om å vente på svaret. Han snudde seg rundt og svømte så raskt han kunne etter Frank og Dennis. Frank ventet ved luken, og smalt den igjen etter ham idet Joe kom ut av torpedorommet.
      De dekket øyne og ører med armene og forberedte seg på eksplosjonen. Frank hadde tid til å fundere på hvor stor eksplosjonen ville være. Om torpedoene ble sprengt i stykker, hadde de ingen sjanse til å overleve.
      Da eksplosjonen kom, trodde Frank at smellet skulle sprenge trommehinnene. Han kunne ikke tro hvor høy lyden var. Fra utsiden var smellet kanskje ikke like høyt, men her, på innsiden av ubåtskroget, var det som å høre på en rockekonsert fra innsiden av høyttaleren. Han holdt seg til ørene og lurte på om han ville høre noe på noen av dem igjen.
      Men de levde fortsatt. Luken til torpedorommet hadde beskyttet dem mot eksplosjonen. De åpnet den igjen, og svømte tilbake til torpedoene.
      Der hvor de fastlåste torpedorørene hadde vært, hadde eksplosjonen sprengt ut en åpning i det ytre skroget som var stor nok til at de kunne svømme gjennom den. Eksplosjonen hadde slengt det som var igjen av torpedorommet hulter til bulter, og slengt de fleste torpedoene ut av sporene sine, men ingen av dem hadde detonert.
      De hadde ingen tid å miste. De tre guttene svømte gjennom åpningen og ut i det åpne havet, vekk fra ubåten som menneskelige torpedoer.
      Men de var fortsatt ikke utenfor fare. Joes lufttrykk var nede i 960 psi, mens Dennis' lufttrykk var enda lavere. Om de steg for raskt til overflaten, ville de risikere å bli rammet av dykkersyke.
      De holdt seg sammen og steg oppover så langsomt de klarte, og ga hverandre nok tid til å dekomprissere mens de delte på det gjenværende oksygenet.
      De var fortsatt nesten 20 meter fra overflaten da Dennis' tank nådde 330 psi. Frank skrudde raskt av lufttilførselen for å hindre tanken i å eksplodere.
      Nå hadde de kun en tank igjen. De steg nye seks meter før den også nådde et kritisk punkt. Joe ga Dennis og Frank et siste trekk med oksygen hver og tok et trekk selv, før Frank stengte igjen luften til den siste tanken.
      Nå var de tomme for okysgen, og de sparket seg vei oppover mot overflaten. Hodene deres poppet opp av vannet, og de sugde inn frisk luft under den åpne himmelen.
      I et lite øyeblikk lå de i vannet og lo, ute av stand til å forstå hvordan de hadde sluppet fra vraket i live, men snart gikk alvoret i situasjonen opp for dem igjen. De var etterlatt midt ute på havet, og Anita var fortsatt fanget hos en gjeng kriminelle som kunne returnere når som helst for å hente opp gullet sitt.
      Likevel vokste det frem et uhyggelig smil i Joes fjes da han husket på tanken som fortsatt var festet til ryggen hans. Plutselig ble han fylt med en dødelig målbevissthet. De hadde ikke bare sluppet unna selvmordsoppdraget i live, de hadde fått med seg et par tikkende bomber i tillegg.
      Frank, Joe og Dennis klynget seg fast til bøyen som fortsatt lå og fløt over ubåtvraket. Lysene fra Stachels båt var synlige i horisonten. Joe så opp mot himmelen, og det gikk opp for ham at han ikke kunne se noen stjerner. Vinden hadde dødd ut, men himmelen var overskyet.
      «Dere burde kvitte dere med de bombene dere har på dere, og det raskt,» sa Frank. «Om noe skjer med noen av dem, blir vi drept, alle tre.»
      «Jeg tenkte vi kunne bruke dem til å senke Stachels båt,» innvendte Dennis.
      Frank så på Joe, og forsøkte å avgjøre om Dennis mente det alvorlig. Han hadde vist mye mot under vann, men nå som de var tilbake på overflaten fryktet Frank at Dennis ville vende tilbake til sitt gamle jeg.
      «Å senke Stachels båt er en god idé,» sa Frank, «utenom at vi vil drukne, alle sammen.»
      Joe visste at Frank hadde rett, men han ville heller ikke kvitte seg med eksplosivene. I det dødelige spillet de var blitt tvunget til å være med på, ville de trenge et våpen for å holde seg i live. En bombe, brukt med omhu, kunne redde livene deres.
      «Jeg har et langt tau,» sa han. «Vi kan bruke det til å feste bombene – eller, dykkertankene – til bøyen. Tankene vil ligge i trygg avstand fra oss, og vi kan trekke dem opp hvis vi trenger dem.»
      «God idé.» Frank var enig, og kikket mot horisonten. «Det ser ut som vennene våre kommer tilbake.»
      «Så hva er den geniale planen din?» spurte Dennis.
      «Vi sniker oss om bord,» sa Frank. «Så finner vi på noe.»

Da båten endelig nærmet seg sirklet den omkring flere runder, tydeligvis på søk etter vraket eller overlevende. Frank, Joe og Dennis ventet spente i vannet, og holdt pusten og dukket under overflaten da søkelyset sveipet over dem.
      Til slutt ble båtmotoren endelig slått av, og ankeret ble droppet. De ventet for å se om noe annet skjedde, men det gjorde det ikke. Lysene skinte fra kabinen, men de kunne ikke se at noen rørte seg på dekket.
      «De venter nok på soloppgangen,» sa Frank. «Tiden er inne for oss.» Joe og Dennis fulgte etter da han svømte mot plattformen som var montert til aktersiden av båten.
      Frank løftet seg selv opp på plattformen og tittet opp over ripen. Han forventet å se rett inn i et pistolløp, men bakdekket var tomt.
      Han kravlet over ripen og sank ned på kne bak en stor plastdunk som ble brukt til å lagre dykkerutstyr. Dette virket for enkelt, tenkte han.
      Joe tenkte det samme, men fulgte etter broren.
      «Vent her,» sa han til Dennis.
      «For å gjøre hva?» spurte Dennis, men Joe var allerede på vei etter broren over bakdekket, på vei mot kabinen. Døren til kabinen var lukket, så de krøp rundt hjørnet og til siden, hvor lyset strømmet ut av vinduene.
      En høy stemme lød innenfra. Det var Demas, og han hørtes sintere ut enn vanlig.
      «Carlos og jeg dykker ikke før soloppgang,» snerret Demas. «Om ikke værrapportene har bedret seg innen da, kommer vi tilbake en annen dag. Jeg risikerer ikke livet mitt.»
      «Dere gjør som vi sier!» Frank gjenkjente Stachels stemme.
      «Dere har ikke Føreren på laget lenger!» skjøt Demas tilbake.
      Så hørte guttene et stort smell. De løftet hodene, til tross for risikoen de tok, og kikket inn i kabinen. Fritz lå på gulvet. Demas sto over ham, med en pistol i hånden. Stachel satt i rullestolen, og det makabre ansiktet hans viste tegn til frykt nå. Carlos sto ved siden av og holdt en harpun, tydelig usikker på hvilken side han egentlig skulle ta.
      Anita var bundet fast i hjørnet av rommet. Joe så med lettelse at hun virket uskadet.
      «Jeg tar over fra nå av,» gryntet Demas. «Nå som vi vet hvor gullet er, trenger vi ikke dere lenger.»
      «Hva vil du gjøre med dem?» spurte Carlos.
      «Drepe dem,» sa Demas lett. «Utenom jenta. Hun kan bli nyttig som gissel.»
      Joe skulle til å gjøre noe – han visste bare ikke helt hva – da bakdøren til kabinen fløy opp, og Dennis Branson kastet seg inn.
      Da oppsto det totalt kaos i kabinen. Demas kastet seg rundt mot Dennis. Fritz hoppet opp, fikk tak i pistolen fra Demas' hånd og smalt pistolskjeftet i pannen hans, så Demas ble slått i gulvet. Carlos løp mot Dennis, slo ham hardt i magen, og dyttet ham tilbake gjennom kabindøren.
      Joe bet tennene sammen. Kulene kunne begynne å fly når som helst nå, og Anita var fastbundet inne i kabinen! Han hoppet opp og løp mot døren inn til kabinen. Før han nådde frem, så han rett inn i ansiktet til Fritz.
      «Du!» snerret Fritz.
      Joe gliste mot ham. «Overrasket over å se meg?»
      «Jeg vet ikke hvordan du overlevde der nede,» knurret Fritz, og løftet pistolen. «Men du vil ikke leve særlig mye lengre.»
      Frank dukket opp rundt hjørnet, kastet seg inn i Fritz og slo ham inn mot ripen. Fritz falt over ende på dekket. Frank kastet seg over ham og forsøkte å vri pistolen ut av mannens hender.
      Fritz kjempet seg opp på beina igjen og strevde med å rette pistolløpet mot Frank. Joe kom broren til unnsetning og løp rett mot Fritz.
      Fritz dukket til siden, spente bein på Joe og dyttet ham mot ripen. Ute av stand til å stoppe fløy Joe forover, slo hodet inn i ripen og falt over bord.
      «Joe!» ropte Frank. Han glemte Fritz helt da han så broren forsvinne over bord. Han løp mot ripen og kikket over den, men alt han kunne se var det mørke vannet. «Joe!» ropte han igjen.
      Da kjente Frank at pistolen til Fritz ble presset mot bakhodet hans. «Glem ham,» gryntet mannen, og tvang Frank ned i bakken med et saftig slag mot bakhodet.
      Så hørte Frank pistolskudd. Carlos pepret vannet med kuler, rett mot stedet der Joe hadde falt i vannet. Han strevde for å komme seg opp, men Fritz ga ham et nytt slag. Så ble alt svart.

Joe traff vannflaten med et plask. Hodet hans dunket, men vannet vekket ham og frisket opp sansene. Han regnet med å bli møtt av et kuleregn, så han trakk pusten, dukket hodet under vann og svømte rett under båten.

Da Frank våknet opp, var han fastbundet på innsiden av kabinen. Dennis, Anita og Demas satt fastbundet ved siden av ham, og Carlos holdt harpunen rettet mot fangene.
      «Er du ok?» hvisket Anita til ham.
      Frank nikket, selv om hodet føltes som om det hadde vært gjennom en frontkollisjon. «Hva med deg?» Hun trakk på skuldrene.
      Stachel og Fritz satt ved et bord og pratet om hva de skulle gjøre videre. Stachel var fortsatt fast bestemt på at de ikke kunne dra av sted uten skatten. «Du og Carlos kan dykke etter gullet,» sa han.
      «Glem det,» sa Fritz. «Jeg er ikke noen trent dykker.»
      «Fritz har rett,» sa Carlos. «Dette er ikke rett tid. Været blir verre.»
      «Om vi etterlater oss gullet her, må fangene våre dø,» sa Stachel kaldt. «Vi kan ikke etterlate oss noen som vet hvor det befinner seg.»
      Frank så på Anita da han hørte Stachels stemme. Hun så tilbake på ham med desperate øyne. Hodet hans dunket fortsatt, men han måtte tenke. Han så på Demas. Selv han kunne være en alliert nå.
      «Om de dør, dør vi alle sammen.» Frank gjenkjente stemmen, men den hørtes merkelig fjern ut. Stachel og Fritz hørte den også. Fritz og Carlos kastet seg rundt og løftet våpnene sine.
      Joe Hardy sto i døråpningen. Han holdt på to dykkertanker som hadde blitt rigget med sprengstoff og gjort om til tikkende bomber. Hånden hans holdt fast på knappen som han kunne skru på, slik at tankene ble tømt for oksygen og bomben gikk av. Den ville drepe dem alle.
      «Senk våpnene og legg dere ned på gulvet,» sa Joe bistert. «Ellers dør vi.»


<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

 
Design by Free WordPress Themes | Bloggerized by Lasantha - Premium Blogger Themes | Macys Printable Coupons